Strategiske valg eller magefølelse
February 14, 2014
I kulturbedrifter er man avhengige av intuisjon og av magefølelse.
Mange synes dette er skremmende fordi man avviker fra det rasjonelle, det planlagte og det strategiske.
For å definere det intuitive kan vi si at intuisjon eller magefølelse er et resultat av mange års trening som har gjort at selv beslutningsdelen har blitt automatisert. Øvelse på å ta lignende avgjørelser, ikke helt identiske, men lignende i forskjellige situasjoner.
En jazzmusiker er avhengig av å kunne improvisere, ta avgjørelser på et tiendedels sekund, skifte rytmikk, skifte toneart, endre en melodilinje på et øyeblikk. Han kan ikke basere seg på strategi, men han må stole på at det han har øvd på i årevis er nok kunnskap og kompetanse, nok trening og øving til at han kan tilpasse seg og at avgjørelsene vil være til beste for han og bedriften eller bandet som det kalles.
Det handler også om å ha "skjerpede sanser". Man vil finne dette begrepet igjen i idrett, musikk som nevnt, i martial arts, i all form for kunst - en idé om at man må ha skjerpede sanser for å kunne være så intuitiv som mulig. Altså at man kan bedømme om magefølelsen er den riktige følelsen.
Skjerpede sanser kan være et misvisende begrep i denne sammenheng. Min erfaring er at forstyrrende elementer kan gjøre at vår oppmerksomhet kan flyttes unødvendig. Støy i form av lyd for eksempel. Støy kan også være forstyrrende geometriske former, eller forstyrrende farger. Følelsesmessig støy, som et kjærlighetsforhold som går i stykker. Dermed kan man si at utelatelse av forstyrrende elementer er langt å foretrekke foran skjepede sanser.
Strategiske valg kjennetegnes ved logiske tankerekker. Man tar høyde for ytre og indre faktorer. Man veier for og imot. Man rammer inn avgjørelsen i tid, økonomi, ansvar, målgruppe, resultatmål og så videre. Man er avhengig av strategiske valg i en bedrift. Enhver organsiasjon må ta strategiske valg for å ha et eksistensgrunnlag.
Utfordringen er å velge:
Hvilke avgjørelser i vår bedrift skal være strategiske?
Og hvilke avgjørelser tar vi basert på magefølelse?
Og til sist: Dersom vi overlater flere avgjørelser til magefølelsen: Hvilke kompetanser besitter våre ansatte. Hva har de trent på i time etter time som gjør at de tar kvalifiserte valg?
