Du er en veileder
Å være den som et annet menneske ønsker råd fra påhviler et visst ansvar. Dersom man erklærer seg som en som har kompetanse til å gi råd, og samtidig tar godt betalt for å gi råd, påhviler dette et ekstra stort ansvar.
Av Arnstein Håkonsen, som er utdannet med mastergrad i Music Management ved Universitetet i Agder og også er leder av PåppFønk Musikkproduksjon som er labelet til blant andre bandene Georg og Moëta. Håkonsen er også Kultursjef i Vennesla kommune.
Teksten tar for seg spørsmål rundt hvordan veiledere bør fremstå for at det skal være samsvar mellom hva en veileder påberoper seg av kompetanse og hva veilederen faktisk bidrar med av kompetanse. Jeg velger å kalle meg selv en veileder. Jeg velger å kalle deg en veileder. Du kaller deg selv kanskje for et medmenneske, en å snakke med, en mentor, en coach - en «livscoach» er visst det helt nye - eller du kaller deg kanskje en lærer eller en leder. Jeg velger likevel å kalle deg en veileder. Et valg jeg tar. Og dermed definerer jeg deg. Og konsekvensen kan være at du ikke identifiserer deg selv med begrepet. Men jeg velger likevel å definere deg som en veileder. En rik veileder. (sammenlignet med andre som ikke har like mye som deg - og dem er det mange av). En rik, ikke veldig smart veileder. (Ikke så smart som meg i alle fall). Du gir råd.
Du tror at rådene kan være kompetansegivende for det mennesket du gir råd, slik at dette mennesket skal ta et smart valg for fremtiden. Kanskje et valg som får konsekvenser 2 minutter fra nå, eller kanskje om mange år fra nå. Dette mennesket velger en vei. Kanskje bare en smal sti, men likevel en vei. Det som ofte skjer når man har valgt å gå inn på en sti er at man ikke går tilbake, men man går videre på stien og finner ut hvor den leder. Det er derfor avgjørende at stien leder mot nye stier og veivalg. Stien kan være en snarvei eller en omvei. Du leder et menneske på veien. Du gir råd.
En veileder er altså en som i kraft av sin kompetanse gir råd om hvilke valg som kan være smarte, og dermed vil føre til de best mulige konsekvenser i en gitt situasjon. (Jeg tar her for gitt premisset om at veilederen ikke heter Nostradamus). Veilederen vil gi best mulig råd basert på et sett med erfaringer og opparbeidet kompetanse. Veilederen kan også være farget av en følelse av hva som er det beste valget, og vil i enkelte tilfeller i tillegg også vite noe om egenskapene til mennesket man gir råd og på den bakgrunn tillegge dette vekt i prosessen med å finne fram til det smarteste valget og beste rådet. En konsekvens er en reaksjon på en aksjon. Ofte sier vi at reaksjonen er forutsigbar, som igjen vil si at man kan velge handling basert på ønskelige forutsigbare konsekvenser. Dette betinger selvfølgelig at man til en viss grad kan kontrollere miljøet aksjonen eller handlingen skal foregå i. Altså som i et laboratorium. Dersom jeg tar dette valget, vil reaksjonen fra mine medmennesker eller mine omgivelser bli dette; altså dette er den beste konsekvensen; altså dette er det smarteste valget. Jeg har tenkt gjennom dette, altså er det et kvalifisert valg og jeg er komfortabel med valget jeg har tatt.
Du tar enormt mange valg i løpet av en dag. Er du komfortabel med absolutt alle valgene du har tatt siden du stod opp imorges? Har konsekvensene stort sett blitt slik du forutså? Var alle valgene tatt på et like kvalifisert grunnlag? Har du nå ved å velge å lese denne teksten penset tankene dine inn på en sti som kan gjøre det vanskelig å finne tilbake til hvor du har vært? Hva er konsekvensen av at du nå sitter og leser en tekst jeg har skrevet? Hva blir den neste konsekvensen av den konsekvensen du ser for deg? Hvor kvalifisert er valget dersom du nå legger fra deg denne teksten? Vil det være smart å legge den fra deg? Vil det motsatte være smart? Hvor fører denne stien? Jeg tilbyr deg et sett med gode råd. Jeg skal være din mentor. Din coach. Og du skal betale meg en viss pengesum for denne tjenesten. Jeg skal bare bli kjent med deg først. Jeg må observere deg en periode. Og du skal fylle ut noen skjemaer. Dette gir meg kompetanse om deg. Og bidrar til kvalifiserte råd. Jeg skal spørre deg en masse innviklede spørsmål. Helst spørsmål som ikke egentlig lar seg svare på. Og noen spørsmål som bare du kan ha svaret på. Personlige spørsmål. Utfra dette skal jeg gi deg noen valgmuligheter og handlingsalternativer. De beste og smarteste handlingsalternativene basert på den mest kvalifiserte kunnskap som vil føre til de beste konsekvensene for deg. Ansvaret for valgene du tar på bakgrunn av mine råd, må du ta selv. Det er tross alt du som tar valget og utfører handlingen og må forutse reaksjonen, altså konsekvensen på handlingen og leve med denne resten av livet.
Du er forresten fri til å ta andre valg enn de jeg finner å være de smarteste og mest kvalifiserte. Friheten kan ingen ta fra deg. Du er (i alle fall hvis du er født utenfor fangenskap eller utenfor et strengt religiøst samfunn, eller utenfor en institusjon et sted i Nord-Europa og ikke er bundet av strenge moralske doktriner eller normer eller grensesettende lovgiving) født i frihet og du kan fritt ta dine egne valg (forutsatt at du er over 18, at din far ikke tvinger deg til å bli som han og at du ikke skylder penger til lånekassen eller en annen bank, og at du ikke står i gjeld på annen måte til samfunnet, for eksempel gjennom NAV eller skatteetaten).
Du står fritt til å ta egne valg. Samfunnet har noen forventninger til hva disse valgene skal være, men du kan manøvrere rimelig fritt så lenge du ikke bryter Loven.
Hvordan lærer du best forresten? Lærer du mest når du lytter. Eller når du gjør noe praktisk? Eller lærer du bedre når du har noe støy i bakgrunnen? Eller kanskje når du skriver ned det du skal lære i en bok? Læreren er en veileder som har mye kompetanse og som gjennom veiledning får deg til å lære de samme tingene som læreren kan, bare på en litt annen måte. Du lærer jo ikke på samme måte som læreren og du behandler ikke informasjon på samme måte. Og valgene du har tatt gjennom livet er jo ikke de samme som læreren har tatt, og derfor har dere ikke de samme referansene. Da kan man jo ikke forvente at dere skal kunne det samme. I noen grad kan man det. Du får en fortolket versjon av lærerens kompetanse. Denne kompetansen har forresten ofte blitt overlevert i generasjoner som igjen vil si at kompetansen du sitter med er fortolket igjen og igjen og man kan spørre om validiteten av kunnskapen og kompetansen. Det er mulig at innenfor matematikk vil kompetansen være mer valid enn innenfor for eksempel historie i og med at det ene baserer seg på logikk og det andre baserer seg på fortolkning og referering av hendelser. Uansett tar læreren valgene sine utifra et ønske om at sin elev skal lære seg å ta de beste og mest kvalifiserte valgene før og under en eksamen slik at eleven skal få den best mulige karakter og slik at læreren blir ansett som den beste læreren. En god forretningsplan.
Jeg skal ikke her befatte meg med samfunnets forventning i forhold til hvor moralsk verdige dine valg vil være, eller forventninger i forhold til normer - altså hva du bør gjøre, eller hvilke fordommer i forhold til hvem du er, hva du evner, hvordan du har handlet tidligere eller hva du aldri kommer å få til. Jeg bare tilbyr deg et sett med gode råd. Du betaler. Jeg gir råd.
Jeg gir forresten bare råd innenfor de feltene jeg har studert og har erfaring fra. Det vil si at jeg gir råd i forhold til å spille piano og keyboards og synthesaizere. Og i forhold til musikkteknologi og musikkhistorie. Og samspill og rockeband. Og plateselskap. Og i forhold til prosjektledelse. Og personalledelse. Og organisasjonsutvikling. Og entreprenørskap. Og management. Og musikkindustrien. Og kulturledelse. Og internasjonalt samarbeid. Og konsulenttjenester. Og pedagogikk. Og ungdomsarbeid. Og barneoppdragelse. Og snekring av terrasse dersom du vil. Dette er områdene jeg har opparbeidet meg kompetanse. Her skal jeg kunne ta smartere valg enn andre veiledere som ikke har samme kompetanse. Forutsatt at min erfaringsbaserte læring er like god som andres. Og ikke minst så forutsetter det at jeg selv har tatt en lang rekke med smarte kvalifiserte valg som har fått de beste konsekvenser og dermed gjort at jeg har kompetanse i forhold til å ta de smarteste mest kvalifiserte valg utfra et gitt sett med handlingsalternativer slik at jeg kan gi de beste veiledende råd til deg.
Du er altså som du sikkert husker ( dersom du tok valget isted om ikke å legge fra deg denne teksten) definert. (Dersom du istedet tok valget om å legge fra deg teksten, leser du den ikke nå og dermed er denne parentesen helt unødvendig). Det at jeg definerte deg allerede i begynnelsen av teksten gjorde at jeg fikk et overtak allerede da. Mange setninger siden. Å definere et menneske gjør det enklere å forstå, men det gjør også at et menneske mister makt. Definisjonsmakt. Du er en veileder. Du er ikke like smart som meg som også er veileder. Du er rik. Du har penger du kan betale meg. Jeg har gjort meg opp en mening om deg og dersom du ikke motsier meg blir den oppfatningen stående og jeg kan fortsette å gi råd på bakgrunn av min oppfatning og min definisjon av deg som igjen utgjør en anselig mengde av min kompetanse om deg. Dersom du kunne definert deg selv ville du selv eid min oppfatning av deg. Det gjør du ikke per akkurat nå.
Jeg må forresten opplyse deg om at min oppfatning av deg og min definisjon av deg ikke er basert på et kvalifisert grunnlag, men mer på et intuitivt grunnlag. Jeg har altså gjort dette så mange ganger at det ligger i ryggmargen å definere andre. Jeg tar det på magefølelsen. Tross alt så har jeg ingen forutsetninger for å vite noe som helst om deg. Jeg har ikke lest noe om deg, jeg har aldri hilst på deg og jeg har ikke noe informasjon om hva du har gjort eller hvordan du handler i gitte sammenhenger. En ren intuitiv beslutning altså. Jeg har besluttet å definere deg som en veileder på bakgrunn av at jeg har definert mange som likner på deg som veiledere mange ganger. Uten å vite noe om dem. Altså en erhvervet kompetanse basert på ren vranglære. I realiteten kjenner jeg ikke dem og jeg kjenner ikke deg. Jeg tar en beslutning. Jeg har friheten til å ta beslutningen. Jeg bryter ikke Loven. Jeg kan i noen grad forutse konsekvensen. Jeg vet om en del handlingsalternativer. Dette handlingsalternativet som innnebærer å definere deg, gjør sannsynligjvis at du betaler meg penger for å spørre deg spørsmål, lar deg gjøre en masse selvransakelse og til slutt be meg om råd i forhold til hvilke veier du skal ta i et landskap jeg har litt kjennskap til, men sannsynligvis ikke like mye kjennskap til som deg.
Hva føler du når du mister definisjonsmakt? Blir du sint? Hvilke verktøy kan vi ta i bruk for at du ikke skal være så sint? Hvorfor er du så sint forresten? Kanskje du burde gå på et sinnemestringskurs? Psykologen vil fort gi råd, altså veilede til endring av tankemønstre, bevissthet rundt følelsesliv, verktøy for å forstå og endre sine egne reaksjoner på sitt miljøs aksjoner. Psykologen gir altså råd i forhold til hvordan konsekvensene altså reaksjonene - altså deg - skal forstås og arbeides med av deg. Psykologen har kompetanse på menneskers følelsesliv og hjernevirksomhet. Han gir de beste råd om de smarteste valg som får de beste konsekvenser for deg. Og de smarteste valg i en psykologs øyne vil være å gå til nye timer hos psykolog slik at du kan lære ditt følelseliv og din hjernevirksomhet å kjenne. Kanskje til og med gruppeterapi og kurs for å oppnå det samme målet. Helt logisk og en god forretningsplan. Du er en veileder. Du er rik. Du er ikke like smart som meg. Og du trenger psykolog. Og du veileder andre mennesker. Hvor mange mennesker har du gitt råd idag?
Hvorfor tok disse menneskene råd fra en rik idiot som helt tydelig trenger psykolog?
Du definerte dem vel ikke?
Påberopte du deg kompetanse i forhold til hvem disse menneskene var og hva som ville være det smarteste valget for dem, som igjen ville føre til de beste konsekvensene for dem? Men spurte du dem også hva de følte eller tenkte selv? Var du litt psykolog? Intuitiv? Kanskje disse menneskene kommer tilbake til deg for nye råd? Og dersom du får gi nye råd da er du en veileder i ordets rette forstand, altså du viser noen en sti, og stien leder til en ny sti og du kan igjen veilede inn på en ny sti. Hele tiden den smarteste og beste stien.
Kanskje du er syk? Svetter du? Føler du deg litt varm? Legen vil fikse deg. Slik som du handler og tar valg gang etter gang kombinert med at du svetter og er varm gjør at du burde holde sengen, og ta medisiner. Ta medisiner fra det firmaet som legen er assosiert med. Legens valg er å gå på jobb hver dag og høre folk klage på hvor syke de er, og hvorfor de ikke burde trenge å gå på jobb å høre på sin veileder som mener de arbeider feil. Legen har besluttet for lenge siden at han skal fikse det som er galt, men har ikke alltid så mange fler verktøy enn noen tabletter og et godt ord. Legen definerer deg raskt for han har veldig mange mennesker å definere per dag, og han sender deg avgårde med en bitteliten regning og en resept. Han ber deg ta noen valg i forhold til å ikke gå på jobb noen dager. Kanskje om å drikke mye vann og ta tabletter. Dersom det ikke blir bedre må du heller komme tilbake og få flere gode ord og tabletter. En god forretningsplan.
Premisset for å være en veileder er kompetanse. Kompetanse er likevel bare et lite element i helheten av terrenget man skal manøvrere i når man tar på seg ansvaret i å veilede mennesker.
En veileder kan absolutt fremme prestasjoner. En veileder kan absolutt lære et menneske å kjenne seg selv. En veileder kan absolutt gi råd om smarte valg, handlingsalternativer og fremtidige konsekvenser. En veileder kan tilføre kompetanse. En veileder er kompetanse.
Mottakeren av veiledning er definert. Og ofte underlegen. Hva om stien ender i et villniss i en skog hvor ingen har kart og kompass, hvor alt ser likt ut og hvor man er sikker på at man har gått i ring? Det skjedde visst fordi verden rundt meg ikke var et laboratorium likevel. Magefølelsen til veilederen min stemte ikke.
Er du som veileder beredt til å være der med kart og kompass, eller er du allerede dratt hjem? Jeg hadde jo som nevnt isted frihet til å velge. Konsekvensene måtte jeg leve med og ansvaret måtte jeg ta, sa du. Pengene mine tok du. Så nå må jeg bare lære hva som skjer med følelsene mine, hvorfor jeg er sint og hvorfor jeg tenker som jeg gjør. Om veiledere for eksempel.
